Kunsten å finne vegen hjem

10.DSC08680 - Kopi

Klokken er seks på ettermiddagen idet Din Reportasje ankommer Casa Vital i den fortryllende gamlebyen i Altea. Det er duket for Karen Elisabeth Rotmos vernissage, «Finne vegen hjem». Kunstnerens gode venninne, Marte Hallem, skal presentere utstillingen og synge.

Plassen med den vakre havutsikten foran Casa Vital, som er omringet av trange, brosteinsbelagte gater og hvitkalkede hus, er tom for mennesker. For første gang på måneder er luften frisk og ikke for varm, etter gårsdagens striregn. Eieren av Casa Vital, Åge Folkestad, har i flere dager vært bekymret for at det kom til å regne i kveld, men det ser ut som om værgudene er på kunstnerens side. Det kommer godt med, for det er skapt stor forventning rundt utstillingen, og det forventes et stort publikum.1

Vakre musikktoner kommer strømmende fra inngangen til Casa Vital. Vi går inn og opp den lille trappen som fører til det hvite rommet med preg av «gamle dager», hvor utstillingen holder sted. Marte varmer opp stemmen foran vernissagen. Bak pianoet sitter Karens samboer, Børge Johnsen. Sangen er så vakker at vi stopper opp og nyter øyeblikket. Tiden står nesten stille.

Når Marte tar en pause, spør vi om hvordan det er å komme til Altea og opptre her.

-Altea har en helt spesiell atmosfære, og var min yndlingsby da jeg bodde her nede i 2013/2014 med familien min, sier verdalingen. Vi var ofte i gamlebyen og koste oss i de trange gatene og på de koselige fortausrestaurantene. Ikke rart at mange kunstnere har tatt veien til Altea, det er virkelig en vakker by. Jeg liker både gamlebyen og den nyere delen, som har mange spennende butikker og gallerier.

5. BILDE ALTEA

-Er alt klart til utstillingen?

-Vi har et lite problem med strømmen. Det er bare én kontakt, og vi trenger flere. Men Åge kommer snart og fikser det. Karen er nede i vinkjelleren, og går over de siste detaljene.

Karen – som også er fra Verdal — dukker opp og ordner noe på ett av bildene, før hun igjen forsvinner lynraskt. Vi tar en titt på bildene. En tom stol, et par bein med boots på, en trikk. Man får på følelsen at man er på reise gjennom tiden, eller kanskje tilbake i tiden, til et sted man har glemt og som det er viktig å finne tilbake til.

Åge dukker opp. Han smiler bredt til oss.

6b trikk

-Tittelen på utstillingen er høyaktuell i disse dager, sier han. Da tenker jeg ikke bare på det som angår oss selv, det å finne veien hjem, finne veien til vårt eget indre etter en skilsmisse, kjærlighetsforhold eller et dødsfall. Tittelen er også aktuell på det internasjonale planet, med tanke på alle de barna og voksne fra Syria som har flyktet og som også må finne veien hjem.

Mens Marte fortsetter å øve, går vi ut og tilbake til plassen. Kelnere løper frem og tilbake og forbereder bordene som står ute. Vi får vite at samtlige bord er reservert. De første gjestene har kommet og kikker nysgjerrig mot inngangen til Casa Vital.

-Vi kjenner ikke Rotmo og Hallem personlig, sier en av dem. Men jeg har lest om dem, og jeg liker veldig godt tittelen på utstillingen. Vi har fått beskjed om at vi ikke kan gå inn før det hele starter, så vi venter tålmodig.

12.DSC08713      13. DSC08716Nå strømmer publikum til, og plassen blir fort full av mennesker. De fleste er norske, men det er noen utenlandske også. Ut av restauranten, kommer Karen og Marte. Datteren til Karen, Linnea Rotmo Gåsodden, kommer bort og gir moren en skikkelig god klem før det hele starter. Rundt dem står et rørt publikum og ser på. Etterpå danner det seg en kø av mennesker som vil snakke med Karen og Marte. Blomster får de også.

14. DSC08705

-Hvordan føler du deg nå foran åpningen, spør vi Karen.

-Kjempestresset, smiler hun.

-Er alt klart?

-Ja, men jeg har holdt på helt til nå!

Åge ber de to damene om å komme bort til ham. Tiden er inne for å ønske publikum velkommen, og presentere kveldens kunstnere. Både barn og voksne følger ivrig med. Åge løfter glasset sitt som er fylt med Cava, og skåler med Karen og Marte idet han erklærer vernissagen for åpen. Publikum klapper og smiler. Stemningen er til å ta og føle på. Din Reportasje går bort til datteren til Karen som står ved siden av plakaten som presenterer utstillingen.

11. DSC08689

-Du er så fin der du står, sier vi. Kan vi ta et bilde av deg?

Hun nikker beskjedent og stiller seg opp.

-Hvorfor tar dere så mange bilder spør hun. Jobber dere for en avis? Skal dere ha meg med der?

Før gjestene går inn, blir de invitert på et glass Cava. Det tar ikke lang tid før de trekker mot inngangen. De fleste setter seg ned ved bordene, andre stiller seg opp mot veggen. Når alle er inne, står det folk i alle hjørner, til og med i trappen.

-Det er en ære å være her i kveld, sier Karen. Jeg har sett frem til dette i lang tid. Med meg i kveld har jeg moren min som følger med meg overalt.

Hun peker på skautet på hodet sitt, og blir tydeligvis rørt når hun tenker på moren i Verdal, som lider av Alzheimer.

17. DSC08726

-Jeg har det alltid på meg på utstillinger, det må være med.

Hun puster dypt.

-Jeg er utdannet barnevernspedagog med spesialiseringer, og jobbet med rus og psykiatri frem til 2009. Da ble jeg akutt syk, og fikk en alvorlig diagnose som fikk følger for resten av livet mitt. Samtidig fikk min mor diagnosen Alzheimer. Da startet vel egentlig arbeidet med å finne en ny veg, og finne en meningsfylt hverdag. Det ble etter hvert tydelig for meg at kunsten ville fylle livet mitt med mening.

Det er helt stille i rommet, og alle blikkene er rettet mot kunstneren.

-I 2012 hadde jeg og Marte premiere på teaterstykket «Minner som forsvinner», fortsetter hun. Tilbakemeldingene og takknemligheten fra personer som var rammet av Alzheimer, pårørende, fagfolk og fra kulturlivet var overveldende. Mine tanker kretset stadig mer rundt det å finne vegen hjem. Jeg tenkte mye på hvordan mamma skulle finne vegen hjem inne i seg selv, hvordan vi som pårørende skulle finne tilbake til stedet hvor det ville føles godt å være – hvor verden skulle føles trygg, og fin ut. Da ble det å lage denne utstillingen enda viktigere; det angår oss alle.

17 bDSC08756

Marte tar over og forbereder seg til å synge «En lund i Melkeveien» som handler om å finne et sted hvor man kjenner seg hjemme og har det godt, om det å lengte til et slikt sted.

-Det kan være et mentalt sted og det kan være et fysisk rom, sier hun. Synes den passer godt til tema for utstillingen.

Etterpå synger hun «Sjokoladeveitja».

-Det er en sang jeg skrev på oppdrag fra psykiatrisk avdeling ved sykehuset i Levanger. Den handler om rus i barnefamilier, og om ei lita jente som har foreldre som er glad i henne, men som kanskje ikke greier gi alt ei lita jente trenger. Karen har et sterkt samfunnsengasjement og har blant annet jobbet i barnevernet, derfor valgte jeg denne sangen.
18. DSC08737 - copia
Hun avslutter med «Tid forbi», som handler om det å innse at barna dine blir store, det å følge dem på veien men samtidig greie slippe taket og la dem gå sin egen vei.

-Karen har også en del bilder som er inspirert av øyeblikk med barn, og vi er begge mødre som setter familien foran alt annet. Det vises nok i kunsten vi lager.

Da presentasjonen er over, klapper publikum takknemlig. Geir Aakermann er spesielt begeistret.

-Dette var fint, sier han. Karen virker som et varmt og flott menneske, og med en slik flott fremføring hun fikk fra sin venninne, så kunne det ikke blitt bedre. Tittelen på utstillingen er veldig dyp ut fra kunstnerens utgangspunkt, og her gjorde også sangeren sitt. Vi skal komme tilbake og se nærmere på bildene. Det var altfor fullt i rommet til å kunne få sett disse i rett fremføring.

Nordtrønderen Bjørg Innhaug er også veldig begeistret.

-Bildene er så full av stemning og tar meg rett tilbake til den tiden jeg var ung. Minnene strømmer på. Alt er så naturlig og får meg til å tenke på den tiden jeg begynte for meg selv med egen familie. Det er som å komme ‘hjem’.

casco-antiguo-de-altea

Publikum tar plass ved bordene ute. Nå skal det spises middag. Det er utstillingen som er ‘hovedrett’ — det snakkes ikke om noe annet. Det tar flere timer før gjestene reiser seg og går. Det er sent på natt når den siste sjelen endelig rusler oppover de gamle krokete brosteingatene og finner vegen hjem.

Hvis du trykker på bildene, kommer de ut i stort format.

Lik siden vår på facebook, Din Reportasje, og motta alle våre reportasjer gratis idet vi legger de ut.

2 tanker om “Kunsten å finne vegen hjem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s