Hanne Krogh – Verdens beste Gulltopp

Tiden står stille når jenta med det lange lyset håret setter seg ned og viser meg bilder av familien sin.

Bå slott Reisen-til-julestjernen

Jeg innrømmer det gjerne: Den viktigste filmen i mitt liv har alltid vært «Reisen til Julestjernen.» Jeg tror ikke jeg var mer enn ni år gammel da jeg så den for første gang. Siden da har jeg sett den utallige ganger. Hver gang har Gulltopp gjort et like stort inntrykk på meg.

Det er 17. mai, i Spania, hvor jeg har bodd i nesten hele mitt voksne liv. Jeg kan knapt tro det når Gulltopp plutselig hopper ut fra eventyret og inn i virkeligheten. I et hjørne, på Solgårdens restaurant, står hun foran meg. Jeg har møtt mange berømte artister uten at hjertet mitt har begynt å hoppe. Men nå kjenner jeg at følelsene vokser inni meg. Før Gulltopp setter seg ned i stolen foran meg, sier jeg:

-Unnskyld… Jeg vil gjerne gi deg en klem…

Hanne ung

Jenta med det lange lyse håret og det store smilet, legger fra seg mobilen på bordet, tar meg i armene og gir meg verdens mest eventyrlige klem. Jeg kjenner hvordan de følelsesladde tårene presser bak øynene mine, hvordan de renner nedover kinnene. Gulltopp er akkurat som på filmen. Hun skuffer ikke.

-Du får unnskylde meg, sier jeg. Men dette er for meg et magisk øyeblikk. «Reisen til Julestjernen» har hatt stor innflytelse på meg…

Hun stryker meg over ryggen, mens jeg tørker bort tårene og prøver å sette meg selv på plass. Dette er jo ikke særlig profesjonell oppførsel fra en journalist som meg selv.

FIN BUNAD SIER HUN

-Synes du ikke jeg har en morsom bunad, sier Gulltopp med et skøyeraktig blikk. Er den ikke fantastisk? Det er Tine Solheim som har laget den. Den samme designeren som lagde draktene til Bobbysocks for Melodi Grand Prix. Jeg har vært i kontakt med bunadspolitiet og fått den godkjent, selv om den er litt «frekk».

Hun setter seg ned i stolen foran meg.

-Kom hit, sier hun, og tar opp mobilen sin. Jeg vil dele noen bilder med deg.

Hun viser meg bilder av seg selv som barn, og av foreldrene sine, som hun forteller at hun hadde et godt forhold til. Spesielt til moren, selv om hun ligner mest på faren. Jeg får se bilder av barna hennes, av huset hennes i Albir og katten som fulgte med på huskjøpet. Jeg får inntrykk av at hun er glad i dyr. Glad i alt som er levende. Spesielt mennesker.

MEMORIES

-Jeg prøver så godt jeg kan å få tid til alle dem jeg møter på min vei. Man opplever mye stort som artist. Men det aller beste er når man kan får være med i folk sine minner og tradisjoner. Akkurat som da du begynte å gråte i stad… Du husker noe fra dine minner, som forteller deg hvem du er. Mange spør meg om hvorfor jeg alltid er så vennlig med folk jeg ikke kjenner, og da sier jeg at det kan hende jeg har vært tilstede i deres liv, det kan være at jeg har betydd noe viktig for dem på et eller annet tidspunkt, og det er et ansvar. Jeg har ikke lov til å ødelegge de gode minnene med å oppføre meg som en tullebukk.

La det Swinge

Hun viser meg hånden sin. På fingeren har hun en vakker diamantring. Ansiktet lyser som et barns når hun forteller hun har fått den fra mannen sin i 60-årsgave. Det står plutselig helt stille for meg? Seksti? Er Gulltopp seksti år??? Jeg kikker på henne. Det er ikke mulig, for ansiktet hennes er akkurat som jeg husker fra «Reisen til Julestjernen».

Den neste timen blir vi sittende og prate om alt og ingenting. Om Gulltopps fremtidige prosjekter, som det er mange av. Som forestillingen «La det Swinge – With a Little Help from My Friends», som starter i slutten av juni. Nok en gang tar hun frem telefonen.

-Har du lyst å høre på noe vakkert, spør hun.

I noen minutter sitter vi stille og hører stjernetenoren Thomas Ruud synge Nessun Dorma. Stemningen er til å ta og føle på. Alt virker så magisk. Man kan ikke forvente noe annet fra eventyrlige Gulltopp.

-Det som for meg er den store, store gleden er å få med artister som Thomas på mine prosjekter, at jeg kan ringe til folk på det nivået og spørre om de vil «leke» med meg. Han er med på forestillingen «La det Swinge – With a Little Help from My Friends». Det er selvfølgelig også Bettan, og mange flere, som stjernetenoren Jan Erik Fillan, souldronningen Marianne Antonsen og rockekongen Eirikur Hauksson fra suksessgruppen «Just4Fun». Og det som er så vidunderlig er at det er min egen produksjon, så jeg kan komme med forslag. Det er selvfølgelig en kjempeutfordring, for alle som er med skal få lov å skinne, og vi har ikke så mye tid å gjøre det på.

JAN THOMAS OG HANNE

Hun smiler:

-Når jeg tenker på at alle disse menneskene som jeg er så glad i skal være med, føler jeg meg som verdens mest heldige menneske.

Hun gir meg et nytt smil, som går rett til hjertet.

-Det er så gøy å være her på Solgården i dag sammen med Jan Thomas. Du som har bodd så lenge i utlandet, kjente du til ham fra før?

Hun og Jan Thomas er bestevenner og har mye til felles, forteller hun. Begge flyttet hjemmefra da de var veldig unge, han var 17 og hun var 16.

-Folk snakker mye om å drømme, men vi drømte aldri, vi bare gjorde det. Vi er personer som aldri har trodd at noe bare skal komme til oss, vi har alltid visst at vi må gå ut og skape det selv. Og hvis vi faller, så må vi reise oss selv.

Det begynner å gå opp for meg at Gulltopp har blitt voksen, selv om hun ikke har forandret seg så mye når det gjelder utseendet.

red-hearts-1391401211WVe

Hun ler.

-Jeg har vel en viss stil som aldri forandrer seg. Jeg pleier å si at hvis man aldri er moderne så er man heller ikke umoderne, man er bare seg selv. Jeg har blitt voksen, men føler meg ung. Jeg sier alltid at så lenge man er yngre enn Wenche Myhre, kan man ikke føle seg gammel. Dessuten har ikke alder så mye med tall å gjøre som det har med evnen til å bevare undringen, nysgjerrigheten. Det viktigste er å beholde tørsten for kunnskap og ikke tro man har kommet til den endelige sannheten.

Intervjuet går mot slutten. Jeg gir Gulltopp nok en klem, mens hjertet mitt danser av glede. Gulltopp eksisterer ikke bare i eventyret. Hun er en ekte person som fortsetter å spre mye glede hvor enn hun går. En tidløs jente som aldri vil forsvinne fra våre hjerter. En myte som ingen som kan ta fra oss, uansett hva som skjer.

Liker du facebooksiden vår, http://www.facebook.com/din.reportasje, vil du motta alle våre reportasjer idet vi legger dem ut. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s