Jenny Jenssen: Et liv fylt med sang, glede og sorg

Hun ble født i Harstad, men vokste opp i Bjerkvik, hvor foreldrene hennes fortsatt bor. Selv om barndommen var fylt med mye glede, har ikke livet alltid vært like lett. Men nå stråler solen på artisten, som er travelt opptatt med oppdrag både i Norge og i Spania. 

2Din Reportasje møter Jenny Jenssen på Hotel Moli i Alfaz del Pi, hvor hun har kommet for å være modell for Din Reportasjes forside. Alt står klar til fotograferingen når artisten, etter å ha sittet hos stylisten i mange timer, kommer ut av en stor svart bil og inn på terrassen til hotellet. Hun blir ledet inn i et av rommene på hotellet, hvor aircondition står på for fullt, og hvor stylisten kan fikse litt på sminken og håret til artisten før fotosesjonen begynner. Jenny kikker seg i speilet flere ganger med en forundret mine.

-Jeg er bare helt imponert over hva Tonje har gjort med meg i dag! Se på de øyevippene, og brynene, og håret. Og kjolen, og sjalet, det er jo ordentlig silke. Noe så vakkert! Tror aldri at jeg har kjent meg så spansk før. Jeg har jo blitt en ekte señorita!

1

Jenny setter seg ned i stolen med et stort smil. Vi spør henne om hun kan huske første gang hun sang på ordentlig. Hun minnes ingen bestemt anledning, musikken har liksom alltid vært der. Men hun husker at hun som liten pleide å øve foran speilet med en dorull, som hun brukte som mikrofon, og at hun elsket å synge for familie og venner. Sin første ordentlige opptreden hadde hun da hun bare var tre år gammel. Det var på en juletrefest på Befalsmessa i Bjerkvik og faren var i komitéen.

-Jeg husker fortsatt hvor nervøs jeg ble da jeg så hvor mange som hadde kommet, og gjemte meg på kjøkkenet ved siden av de store institusjonskasserollene, ler artisten. Husker også at pappa kom og sa: «Ingen skal presse deg til å opptre, men det hadde vært veldig gøy om du hadde lyst til å gjøre det.» Det var alt som skulle til. Jeg spratt opp på scenen og tok alle låtene jeg kunne.

Da hun begynte på skolen, meldte hun seg til å synge på avslutninger og klassefester. Da gjerne med noen venninner i bakgrunnen som sang med på refrenget og slo på en tamburin.

Jenny_Talentkonkurransen 1978

-Da jeg var 11 år, sang jeg i flere talentkonkurranser. Det var slik jeg ble oppdaget av det lokale bandet Domino, og fikk min første faste vokalistjobb i et danseband. Guttene i bandet var noen år eldre enn meg. Vi hadde mange spillejobber, og tålmodige foreldre kjørte oss weekend etter weekend.

Som lita jente var hun aldri redd for å stikke nesen frem. Hun følte seg trygg og fikk god balast hjemmefra. Men etter hvert som hun ble litt eldre, fikk hun oppleve situasjoner som hun selv beskriver som ‘rene helvete.’

-Gjennom 5. og 6. klasse ble jeg fryktelig mobbet av de andre jentene i klassen. Det var aldri slag og spark. Det var utfrysning, ingen ville leke med meg, de snudde ryggen til, baksnakket, sendte stygge blikk og slibrige lapper. Det var en forferdelig periode som gjorde meg skikkelig vondt og redd. Jeg var alltid den siste som kom på skolen og den første som løp hjem. På slutten av 6. klasse orket jeg ikke mer. Da samlet jeg alle de slemme lappene jeg hadde mottatt og fortalte pappa hva som hadde pågått. Han reddet meg.

Faren tok henne ut av skolen til påske i 6. klasse og forlangte at hun påfølgende høst skulle starte i 8. klasse.

-Jeg visste at jeg hadde gode venner i åttende-klasse, og at de ville slå ring rundt meg. Pappa gikk i krigen for meg og ga skolen et ultimatum. «Enten hopper Jenny rett inn i åttende eller så flytter hun til sin mormor i Harstad og starter på skole der.»

3

Etter endt ungdomsskole hadde Jenny kun M og S i alle fag. Det eneste faget hun følte hun mistet litt av etter at hun hadde hoppet over syvende klasse, var engelsk. Det tok hun igjen som utvekslingsstudent i USA tre år senere. Men årene med mobbing satte sine spor. Det er ikke så altfor lenge siden artisten følte ubehag ved å sitte alene på en kafé. Da kom isolasjonsfølelsen tilbake. Følelsen av å bli holdt utenfor.

-For noen år siden ble jeg spurt om å være med i en TV-serie hvor jeg skulle reise tilbake til min hjemplass og pusse opp deler av grunnskolen jeg hadde gått på. Jeg fikk plukke ut åtte hjelpere fra skoletiden. Jeg hadde noen runder med meg selv om jeg ville tørre å face skolen og mobberne igjen. Men, jeg gjorde det. Jeg valgte fire stykker fra klassen jeg hoppet fra og fire stykker fra klassen jeg hoppet til. Det ble fantastiske dager, gode samtaler, oppgjør med det vonde fra fortiden, unnskyldninger og forståelser. Det gjorde godt.

Septimus1 1990

I 1990 møtte hun mannen i sitt liv, Tor Magne Søreng, som helt siden da har vært hennes store støtte. Tor trengte en vokalist til sitt danseband fordi vokalisten var gravid og skulle ha permisjon.

-Til julen 1989 hadde jeg en kasset med åtte låter som hadde blitt innspilt i nord med mine gamle musikanter – jeg pendlet nordover en weekend i måneden for å jobbe i studio. Dette var mulig fordi pappa fortsatt jobbet i Forsvaret og jeg fikk gratis sjansebillett med militærfly om det var ledig, og det var det som oftest. Tor høre fikk høre kassetten, og ble interessert.

De bodde begge i Oslo på denne tiden, og en vakker søndag i februar ringte telefonen til Jenny. Det var Tor. I fyr og flamme dro hun for å møte ham neste dag på kaféen på Hotell Bristol.

romantic_valentine_hearts_vector_background_art_541495

-Jeg hadde langt hår, rød skinnjakke – Tor hadde akkurat det samme. Gjett om vi har ledd mye av dette i ettertid!

Paret likte hverandre fra første stund. Få måneder etterpå var de forlovet. Så ble det bryllup på Tors 40-årsdag i 1996.

-Bryllupsreisen vår var fantastisk. Vi hadde booket bilen tur-retur Oslo-Kiel, men ellers var ingenting planlagt av denne to ukers lange turen. Vi hadde med et stort NAF-kart og hver morgen lukket vi øynene og plasserte fingeren på kartet. Og dit kjørte vi! Vi var innom Nederland, Belgia, Luxenburg, Frankrike, Tyskland, Sveits, Østerike, Italia… Vi sov i bilen under regn og torden. Det var så romantisk!

Men lykken ble brutt kort tid etterpå, da nyheten om at broren hennes Trygve hadde gått bort i Thailand, bare 20 år gammel.

-Han var på ferie der og ble funnet død på hotellrommet. Obduksjonen viste at han hadde hatt et hjerteinfarkt. Sorgen var stor.  En av mine største slagere er den norske versjonen av Garth Brooks «If tomorrow never comes.» På norsk heter den «Ka om dagen aldri kom?» Den teksten ble til etter at Trygve døde. Han var ung. Hadde hele livet foran seg. Tenk om vi hadde visst at dagen aldri kom for ham. Tenk om han hadde visst det selv. Dette har gjort at jeg har lært meg å prise dagen i dag. Hver eneste morgen sier jeg til Tilje, Tor og Pippa: Velkommen til en ny dag. En ny gave å få lov til å oppleve. Denne gaven kan vi være med på å forme!

4

Artisten ser på datteren Tilje, som sitter på sengen med hunden Pippa på fanget og smiler tilbake til moren. Det er tydelig at disse to er gode venninner.

-Å bli mamma er det største som har hendt meg, sier Jenny stolt. Vi valgte barn bort i mange år, men da jeg nærmet meg slutten av 30-årene ønsket vi at det skulle skje. Sorgen var stor når det da viste seg å bli vanskelig. Vi gjennomførte uendelig mange prøverørsforsøk. I fire år var jeg en stor hormonboble. Det var oppturer, nedturer, håp og fortvilelse i skjønn forening. Etter å ha satt inn tre befruktede egg på det tiende forsøket, lyktes vi. Jeg gikk gjennom svangerskapet på en lykkesky. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å tilbringe tid med Tilje. Dessuten lærer jeg så mye i hennes selskap. Om hun får barn en dag, ønsker jeg å bli en aktiv mormor som tar barnebarna med på ferie til Spania for å nyte det gode liv sammen med dem.

JENNY

For Spania har blitt familiens andre hjem. De hadde lenge gått rundt og vurdert å kjøpe seg et hus i Spania, da Jenny satte seg i et fly nedover og begynte å se på eiendommer til salgs.

-Jeg har alltid følt en dragning mot Spania, og vi hadde snakket mye om at det ville være deilig å ha en «hytte» i Syden. Vi har hytte i Nord-Norge og elsker den, men det er jo noe eget med garantert sol og varme. Jeg googlet meglere i Spania og én megler skilte seg ut. Henne ville jeg lite på for å finne vår «hytte». Jeg så mange, mange hus. Etter fem dager hadde jeg funnet det vi var ute etter og vips var vi huseiere i Spania. Det har vi aldri angret på. Vi kommer hit så ofte vi kan og har planer om å bli spanjoler for ett år. Vi ønsker at Tilje skal prøve en tid på skole her. Dessuten vil jeg lære spansk. Det er et vakkert språk, og jeg drømmer om å kunne synge noen sanger på spansk, avslutter artisten.

Av Ann-Louise Gulstad

STYLIST: Tonje Fjeldberg Elshaug fra Glimt Beauty Alfaz del Sol

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s