Lilli Bendriss: Et utfordrende liv

«Det endte på sosialen og i en høyblokk i 14. etasje, hvor heisen sto titt og ofte, og jeg måtte slite meg opp med barn og bæreposer med mat.»

Din Reportasje møter Lilli i gamlebyen i Altea. Solen skinner, og freden ligger som et tykt teppe over kirkeplassen. Den klarsynte kvinnen er kledd i svart, og antrekket sklir rett inn i de spanske omgivelsene.

2

-Jeg liker å kle meg litt annerledes, sier hun med et par glitrende øyne. Jeg føler meg ikke gammel, og er ikke redd for å kle meg ungdommelig. Jeg får ofte bemerkninger om mitt utseende og vet at jeg holder meg bra. Det krever arbeid. Når det gjelder mitt ytre har jeg alltid stelt huden med gode rutiner og har jevnlig tatt kjemisk peeling. Dette er det som tar år av ens utseende. Og, joda, jeg tar Botox også, så vet dere det.

Det indre derimot er vel så viktig for henne. Lysten og nysgjerrigheten etter å leve alt det eventyrlige som livet byr på, hjelper henne med å holde seg ung.

-Jeg har haugevis med idéer og planer for mange år fremover. Jeg omgås positive mennesker som inspirerer meg. Dessuten er jeg forelsket i en mann som er 24 år yngre enn meg. Det hjelper mye. Han drar meg med i sin verden og får meg til å le. Humor og latter er en ungdomskilde uten like.

Rundt oss er det mange som kikker nysgjerrig på henne, og det begynner å komme folk som tar opp bordene ved siden av. Lilli foreslår vi går inn i caféen, slik at vi kan sitte i mer uforstyrrede omgivelser. Når vi ber henne om å fortelle oss litt om barndommen sin, sier hun at den var trygg og harmonisk.

1

-Mine foreldre gav meg full frihet til å ta mine valg, være meg selv og de heiet alltid på meg. Tidlig forsto jeg at jeg nok skilte meg litt ut fra mange av mine venner. Jeg likte ikke å følge strømmen, men skapte en motbølge som de andre faktisk hoppet på. Mine foreldre var begge utdannet skreddere og startet egen konfeksjonsfabrikk da jeg var rundt seks år. Her kom min kreativitet til utrykk gjennom at jeg designet klær som min pappa sydde til meg. Da spilte det ingen rolle om hva som var på moten og hva alle de andre jentene ville ha. Jeg laget min egen stil, og det tok ikke lang tid før den ble etterspurt og populær.

thumbnail (1) - copia

Hun var kreativ på alle plan, og kreerte til og med teaterstykker med papirdukkene sine. De hadde alle sin egen, store garderobe.

-Det var spesielt Elisabeth Taylor og andre kjente filmstjerner som ble kopiert. Jeg kunne sitte på rommet mitt i timevis og fantasere og levde meg totalt inn det jeg lagde. Det var ikke så mye spennende som skjedde på Hareid, så da gjaldt det å finne på noe selv.

thumbnail - copia

Fra hun var veldig ung, visste hun at hun ikke kom til å bli værende på øya Hareid på Vestlandet, hvor hun ble født og vokste opp. Hun ville ut og se den store verden.

-Helst til Hollywood da, ler hun. Det var målet. Jeg bestemte meg for å være flink på skolen og lære så mye som mulig frem til det øyeblikket kom at jeg kunne reise fra øya. Jeg var faktisk en mønsterelev. Det som utmerket seg var de fargerike stilene mine om indianere og nybyggere. De fikk høyeste karakter og ble som regel lest opp.

I en alder av 13 år visste hun allerede at hun ville bli frisørdame som voksen. Det skjedde etter at hun hadde fått være med moren til frisørsalongen. Nå hadde hun et mål som hun skulle følge til punkt og prikke. Til sin lærers store fortvilelse nektet hun å fortsette på skolen.

-Jeg trengte ikke mer skole, følte jeg. Ferdig med den saken. Jeg reiste fra Hareid til Ålesund da jeg var 16 år og begynte som lærling på en velrennomert frisørsalong. Etter et par år der, var jeg klar for å bevege meg videre. Oslo ble et naturlig valg da jeg hadde slektninger der.

thumbnail (3) - copia

Men møtet med hovedstaden ble annerledes enn det hun hadde trodd. Hun bodde på en liten hybel litt utenfor sentrum, og hadde fått jobb i en liten salong. Der var det kun henne og sjefen, så det var ingen kollegaer hun kunne gå på byen med. Hun hadde alltid hatt flust med venner både på Hareid og i Ålesund, men i Oslo ble hun av en eller annen grunn redd for å ta kontakt.

-En kveld satt jeg på hybelen, desperat ensom. Jeg bestemte meg for å ta toget til sentrum og vandret helt alene nedover Karl Johan. Det er en fryktelig følelse, det å være helt alene, ung og sårbar. Jeg forstår at mange som kommer til den store tigerstaden havner i feil selskap. Jeg var heldig i så måte. Endte opp på nattklubb og ble fanget opp av en herremann som sa at «her hører ikke du hjemme. Jeg skal fortelle deg hvor du kan gå.» Gode råd som jeg fulgte, og etterhvert ble Oslo en kjær plass for meg.

Da hun møtte sin eksmann var hun fortsatt i det stadiet hvor hun kjente veldig få. Hun beskriver møtet med ham som tatt ut fra en eventyrlig roman.

-Han var vakker og spennende, som en prins. Han var fra en helt annen kultur, født og oppvokst i Paris. Som den romantikeren jeg er, falt jeg pladask. Han var eventyrer som meg, og med mange idéer og planer. Han arbeidet som kelner og bartender, og jeg som alltid hadde et mål om å starte min egen bedrift, hvisket ham i øret at han også skulle tenke stort.

I dag tror mediet at om hun ikke hadde blitt gravid så fort, hadde forholdet neppe endt med ekteskap. Det skulle vise seg å bli et utfordrende forhold, hvor hun endte med å underlegge seg ham, og tilpasse seg på grunn av hans kontrollbehov.

-Den sterke, målbevisste jenta fra Hareid ble litt etter litt visket ut, og ble til en som unngikk konfrontasjoner. Jeg ble diplomaten som gikk mellom og beskyttet barna. Ikke fordi eksmannen min var voldelig på noen måte, men han tok mange avgjørelser som for oss andre var urettferdige og bastante. Det var ingen tvil om at han ville det beste for barna og meg, men det kom dessverre ofte feil ut.

GUADALEST 2

Tre år etterpå bestemte paret seg for å satse på noe nytt, i utlandet, og flyttet til Belgia. Det var et skjebnesvangert valg for Lilli å ta avskjed med sin nystartede frisørsalong for å følge sin mann og starte et samarbeid med ham.

-Vi hadde begynt å arbeide i et amerikansk multilevelkonsept, som på den tiden var det hurtigst voksende firmaet i sitt slag i verden. Vi ble fortalt at her var det store penger å hente, og med stor entusiasme reiste vi til Belgia. Det skulle imidlertid vise seg å bli vanskelig å komme inn på markedet med dette konseptet der. Det endte med at vi reiste videre til Nederland. Imidlertid sprakk boblen, og selskapet vi jobbet for ble erklært ulovlig. Der sto vi uten penger. Fremtiden så dyster ut. Høygravid med min datter dro jeg alene til Canada til noen gode venner som vi hadde samarbeidet med i Belgia. Jeg bodde hos dem mens min mann desperat prøvde å starte på nytt med nye produkter i Liberia. Min datter ble født i Montreal en iskald januardag. Seks dager etterpå satt jeg med mine barn på fly til Norge.

Mannen hennes kom etter hvert tilbake til Norge. Der utviklet ekteparet en hudpleieserie. Jobben til Lilli ble å reise rundt på hudpleiesalonger i Frankrike for å demonstrere og selge. Det endte med at paret flyttet til Paris. Denne gangen var de fast bestemt på å lykkes, men slik gikk det dessverre ikke. Lilli var nok engang høygravid, og med sterke véer havnet hun på sykehus, hvor legene forsøkte å stoppe barnet fra å bli født for tidlig. Datteren endte opp på samme sykehus med farlig øreinfeksjon. På samme tid ble ektemannen svindlet av sine forretningspartnerne, som stakk av.

utsikten foran havet

-Det endte på sosialen og i en høyblokk i 14. etasje, hvor heisen sto titt og ofte, og jeg måtte slite meg opp med barn og bæreposer med mat. Min nyfødte sønn endte opp på et barnesykehus for en alvorlig magetilstand. Han beholdt ikke maten og måtte ha spesialbehandling. Jeg gikk etter hvert inn i apati hvor alt synes håpløst. Jeg hadde ingen krefter og bebreidet meg selv, selvfølgelig. Hva hadde jeg utsatt mine barn for, tenkte jeg ofte. Jeg klarte til slutt å manne meg opp og si til min mann at nå drar jeg hjem til Norge, med eller uten deg. Jeg husker at vi kjørte gjennom vinterlandskap uten varmeapparat i bilen og med tre barn inntullet i dundyner. Da vi krysset norskegrensen kom kraften min tilbake. Nå kan jeg klare alt, tenkte jeg lettet. Her snakker jeg språket. Her får jeg arbeid. Her skal jeg bo så lenge jeg lever!

I Norge smilte endelig lykken til paret, som startet restaurant og andre vellykkede forretningsprosjekt. Selv om økonomien endelig var god, og fremtiden så lys ut, skjedde det noe med Lilli.

-Det var veldig merkelig. Nå som alt gikk bra for oss, følte jeg meg plutselig helt tom innvendig. Jeg var slapp, all energi var som dratt ut av kroppen min. Etter en diagnose på celleforandring i livmoren, begynte jeg å tenke på hva jeg nå måtte gjøre for meg selv.

Blant annet falt valget på en velrenommert akupunktør som begynte å arbeide med henne. Dette skulle snu livet hennes opp ned.

DSC07625

-Han så at jeg hadde en sterk healingkraft blokkert i meg og mente at den hadde sammenheng med min enorme tretthet og begynnende kreft. Han valgte å sette en helt spesiell gullnål på meg etter tre måneders vanlig metodikk, som ikke førte frem. Gullnålen hadde han lært å bruke av en kinesisk vismann, som hadde insistert på at den måtte han kun bruke på riktig person, for den ville åpne portalen mellom jorden og himmelen til denne spesielle personen. Det hele var veldig rart, for akupunktøren var en veldig seriøs mann, veldig sånn proffessoraktig.

Bare et par dager etterpå, meldte hun seg på et kurs i selvutvikling. Litt om litt begynte det å skje rare ting i livet hennes. Hun begynte å huske ting hun hadde glemt for lenge siden, og fanget opp ting som hadde skjedd i andres liv. Det var som om en eksplosjon fant sted inni henne. Noe hadde begynt å åpne seg. Mange spurte om hun var klarsynt, noe hun alltid svarte nei til. Men etter hvert som tiden gikk og hun begynte å få kontakt med døde mennesker, ble hun klar over evnene sine.

4

-Jeg tror mine evner genetisk er fra min mormor, som var klarsynt. Hun fant bortkomne sauer på fjellet, og det var vanskelig å komme på overaskende besøk. Jeg var veldig glad i henne, og hun vandrer fortsatt ved min side. Jeg hadde mange samtaler med henne, og hun fortalte meg ting hun aldri hadde fortalt til andre. Jeg tror hun var klar over at jeg hadde arvet evnene hennes, selv om hun aldri snakket om det. I dag er jeg veldig takknemlig for evnene jeg har, som jeg ser på som Guds gave. Jeg elsker arbeidet mitt. Det å hjelpe andre mennesker til å bli mer bevisste på seg selv og mysteriene i hverdagen, samt å hjelpe dem med å skue ut over stjernehimmelen og vite at vi alle har en plass og en fortsettelse der ute, gir håp.

ALTEA

Det at hun nå har blitt 72 år har gjort henne enda mer bevisst på at vi alle har begrenset tid på jorden, og aldri har hun vært så opptatt av å leve her og nå.

-Jeg utsetter ingen ting lenger. Jeg føler meg samtidig så uendelig trygg og sterk. Jeg står trygt i meg selv og det er ikke lenger så farlig hva folk tror og mener om meg. Jeg føler også at det er en stor fordel å være godt voksen med det yrket jeg har. Kroppen blir nok lettere sliten men da innretter jeg meg etter den. For å si det slik, du vil ikke se meg løpe maraton, nei.

Alderen har ikke forandret på hennes eventyrlyst. Gleden av å reise og oppleve nye steder er ennå til stede.

6

-Jeg reiser veldig mye. En dag er jeg i Nord-Norge, og den neste dagen i Los Angeles. Jeg hadde hørt mye om Altea, og var veldig spent på å komme hit. Jeg har vært på Costa Blanca før, i Benidorm, men der likte jeg meg ikke. Men jeg elsker å være her. Dette er en by hvor sjelen synger i vinden, og historien som har spilt seg ut her henger fortsatt i atmosfæren. Møtet med den praktfulle kirken her på kirkeplassen var sterkt. Jeg likte spesielt godt å høre historien om hvordan innbyggerne stilte opp for å bygge og utsmykke den etter ødeleggelsen.

5

Hun ble også imponert over turen til Guadalest, et sted som hun selv beskriver som «utemmet og vill med et snev av fandenivoldskhet.»

-Det er som stedet sier til deg: «Se på meg. Jeg er meg selv nok. Jeg trenger ingen, men dere trenger meg.» Religioner spilte seg ut med mektig energi på dette stedet og forsterket det som til enhver tid har utspunnet seg der. Da jeg satt og mediterte på gravplassen, kjente jeg at de som hvilte der var kristne og muslimske sjeler som hadde arbeidet med å bygge bro mellom hverandre, og hadde klart det. På bussturen på vei hjem var det feiring av de muslimske innbyggerne, og gatene var fulle av feststemte mennesker. Kristne og muslimske, side om side. Det gav håp, avlutter mediet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s