Et liv utenom det vanlige

Solfried Gjelsten vokste opp som byjente i Oslo. Mot alle odds ble hun bondekone. I en alder av 63 kom hun til Costa Blanca. Her lever den spreke pensjonisten et meget aktivt liv, på tross av sin høye alder.

Eksosrype 87 år gml.

Hele 92 år har hun blitt. Det er vanskelig å tro. For denne lille damen er høyt og lavt på samme tid – hele tiden. Støtt og stadig er hun med på aktiviteter som de fleste på hennes alder bare kan drømme om. Høydeskrekk har hun heller ikke. Etter at hun kom til Costa Blanca har hun vært med på paragliding-hopp, ballongferd og helikoptertur. Grunnen til at hun er så fryktløs kan ha noe med å gjøre at hun helt fra ungdommen har levd et utfordrende liv.

SOM UNG

-Det er jo veldig lenge siden jeg var barn, men jeg husker det meste, forteller den oppegående pensjonisten. I 1938, like før krigen brøt ut, flyttet vi til Sørbyhaugen like ovenfor Smestad. Vi bygde eget hus der, og jeg gikk på Ullern skole. Jeg tok eksamen artium i 1944, altså før krigen var slutt. Min altoverskyggende interesse var realfag, med matte som det viktigste av alt. Ingen tvil, dersom krigen en gang ville ta slutt og universitetet ble åpnet igjen, da ville jeg studere matte og andre realfag. Studiene startet året etter krigen, høsten 1945. Jeg fikk tre fantastiske år der jeg svevde på en rosenrød sky uten å gjøre noe annet enn å lese og studere.

Hun husker godt at det viktigste for henne i alle somre før krigen, var ferier på en gård ved Romsdalsfjorden, nemlig på Gjelsten.

-Etter kjemieksamenen trengte jeg en sommerjobb og fikk merkelig nok jobb som onnehjelp på en av nabogårdene. Etter en sommer med hardt arbeide og mye moro endte det med forlovelse og bryllup året etter med odelsgutten på Gjelsten. Våre respektive familier ble mildt sagt sjokkert og spådde den fullstendige fiasko. Som odelsgutt på en forholdsvis stor gård trengte jo mannen min et dyktig kvinnfolk til kone, og ikke ei byjente, som på toppen av alt aldri hadde gjort noe annet enn å lese og studere. Dessuten hadde mine foreldre sett frem til å få en datter som var lektor, vel ansett på den sosiale skala. Det siste de hadde planer om var at jeg skulle bli bondekone, som i deres øyne befant seg aller nederst på denne skalaen.

EKTEPAR

Likevel, ekteskapet varte i over 65 år, helt til døden skilte paret ad for et par år siden.

-Vi var veldig glade i hverandre, men tøft var det for meg som ingen ting kunne, og nå skulle jeg lære alt en husmor på landet måtte kunne. Inntekter var det smått med, og alt måtte lages fra grunnen av. Matlaging, baking, søm og vanlig husarbeid pluss all verdens utearbeid. Det var en hard skole med jobbing fra seks om morgenen til ti om kvelden i et miljø der pauser var for fremmedord å regne. Vi fikk fem fine jenter som også trengte sitt, og jeg har knapt tall på alle de kjoler, jakker, bukser og skjorter jeg etter hvert produserte.

Natten var god å ha mange ganger for å få gjort ting hun hadde engasjert seg i, og det var ikke lite.

-Ved en ren feiltakelse havnet jeg nemlig i kommunens formannskap. Ble litt kjent og fikk den ene oppgaven etter den andre, på lokalplan, på fylkesplan og på landsplan. Jeg var fylkes-studieleder i seks år, fylkessjef for forbrukerrådet, medlem av Norsk Kulturråd, medlem av Kringkastingsrådet og nestleder i Norges Velforbund. Jeg fikk jo litt å henge fingrene i, og uten natten hadde det ikke gått. Hus og heim og gård måtte jo komme i første rekke.

SL704781

Etter et langt liv med hardt arbeid kom tilslutt den dagen ingen av ektefellene greide å stå på lenger. Legen sa klart ifra: De måtte forandre på livsstilen og finne på noe annet ellers kunne det gå galt.

-Det året tok vi oss en ferie her på Costa Blanca, i Benidorm. Vår vane tro leide vi bil og kjørte litt rundt for å se oss om. Greit nok, men det var ingen ting som gjorde inntrykk. Siste dagen, da vi satt med kofferten ferdigpakket og ventet på flybussen som skulle komme om noen timer, var det en som lokket oss med på en siste liten omvisning opp til Foya Blanca. Da jeg sto der og så utover boligfeltet ble jeg helt betatt, og snudde meg til min kjære mann med ordene: «Hvis det er så at du absolutt vil flytte til Syden – ja, så vil jeg bo her og ingen andre steder!»

Ektemannen tvilte ikke et øyeblikk og betalte et depositum for en tomt, før de tok flyet tilbake til Norge. Sommeren etter ble huset bygd.

-Her bor jeg fremdeles. Vi angret ikke en dag på vårt hurtige valg, vi kunne ikke ha fått et bedre sted å bo som pensjonister.

DSC01057

På Costa Blanca åpnet det seg et helt nytt kapittel i livet til Gjelsten. Plutselig var hun med på ting som hun aldri ville ha drømt om.

-Mye av det jeg har opplevd og lært her i landet skyldes nok måten jeg tenker på. Ikke minst sannheten i ordene: «Du vet ikke hva du greier før du har prøvd», sammen med en god del stahet som ble utviklet på gården der vi virkelig måtte gi alt vi hadde.

På Costa Blanca ble livet snudd opp ned, og tilværelsene var god. Her møtte paret mennesker fra hele Norges land, og fra all verdens yrker, og med mange forskjelligste egenskaper.

-Du verden for et rikt miljø dette skapte! En annen ting var at alle som kom hit på en måte ble nullstilt. Det var egentlig ikke så mye snakk om hva vi hadde vært, men om hva og hvordan vi var her og nå. Det var en spennende vri, det var som å bli født på nytt. Vi fikk mange venner som vi reiste på bussturer med over hele Spania, eller møttes til hyggelige vennefester. Her var det konserter og foredrag – kort sagt opplevelsene sto nærmest i kø.

Signeringsdag 18 des.2015

Noe som engasjerte henne spesielt, var at det var bruk for alle som ville yte noe til det felles beste. Stadig vekk dukket det opp et eller annet under spørsmålet: «Kan ikke du…»

-Enten jeg var kvalifisert eller ei til det de ba om, tenkte jeg med meg selv: «Du vet ikke hva du greier før du har prøvd.» Dermed gikk jeg med på å starte en historiegruppe, uten å ha særlig greie på faget. Vi begynte med syv medlemmer, men vokste ganske snart til 20, til 50 og helt til 200 medlemmer på det meste. Alle dro vi jobben sammen, leste og studerte og holdt foredrag med flittig bruk av ordboken. På toppen av det hele resulterte det også i tre forskjellige bøker med historisk innhold, bygget på både reiser og studier. Hele forfatterskapet mitt ble til slutt avrundet med en selvbiografi. Alle bøkene så dagens lys mellom min 80- og min 90-årsdag.

4

Gjelsten ble veldig glad da en av hennes døtre, Marit, bestemte seg for å slå seg ned i nærheten. En datter som hun beskriver som full av idéer og planer, og som fremdeles gir henne den ene overraskelsen etter den andre.

-Jeg kan fortelle at jeg i 75-årsgave – av alle ting – fikk et paragliding-hopp nede i Santa Pola fra henne og familien. Jeg var litt betenkt, men Marit hadde allerede bestilt og betalt for et hopp så jeg kunne ikke trekke meg. Jeg er heller ikke redd for å ta en reise utenfor Spania. «Kunne du tenke deg en tur til Antarktis», spurte en venninne for noen måneder siden. Jeg trengte ikke å tenke på det, og noen minutter senere var vi på reisebyrået og bestilte en tur.

I tillegg til studieringer og skriving av artikler for magasinet Aktuelt Spania, er hun i dag mest opptatt av fotografering.

3

-Jeg elsker å ta bilder, og lærer stadig noe nytt. Jeg legger dem ofte ut på Facebook, så alle får se. Nå vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort uten PC-en min, som jeg bruker flittig. Uten den hadde det sikkert ikke blitt noen bøker heller fra min hånd.

Hun er opptatt av å holde seg i form, og er veldig nøye med å få utført sine daglige morgenturer på rundt fire og seks kilometer før frokost.

-Med det klimaet vi kan glede oss over her ved Middelhavet, finnes det ingen unnskyldning for å bli dårlig til bens, forutsatt at man ikke har noen alvorlige helsemessige problemer. Bare så synd at ikke folk forstår hvor uhyre viktig det er å bruke kroppen så mye man orker, uansett alder. Hemmeligheten er å få det til å bli en vane, slik at man simpelthen føler at man må gå. Jeg må innrømme at jeg enkelte dager ikke har det minste lyst til å gå, men da snakker jeg et alvorsord med meg selv: «Gå Solfried, det er viktig! Du vil da ikke bare bli sittende der uten å kunne gå en vakker dag», avslutter den evigunge pensjonisten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s